Denne dagen har vi hatt dialektlære. I denne oppgaven har jeg oversatt en fortelling av Knut K. Homme fra Valledialekt til Bokmål.
Maten er ikke så viktig hvis man blir mett og har nok av den, men når man først er sulten og ikke har matbiten, da er det det viktigste i verden for oss. Nå for tiden, når vi går i butikken og finner frem maten i stappfulle hyller, og tenker vel de fleste mindre på hvem som skaffer maten, hva som kreves av arbeid og deres innsatsfaktor.
Men vi skal ikke så langt tilbake i tiden før en hver måtte skaffe sin egen mat selv, i hvert fall på bygda. Da var høsten avgjørende for den lange vinteren. Hverdagsmaten bestod av flatbrød og grøt, grøt og flatbrød. Men til jul måtte de ha noe flott, noe spesielt. Da dro mange til sjøs etter julefisk, dersom fisken ikke hadde vært og gytet tidligere, og fanget fisken.
Julefisken måtte helst være stor og rød, og da måtte man opp på høyfjellet. Før jul hadde folk rimelig god tid, og da kunne de være borte noen dager. Husene var kalde og dagene korte, så man måtte kle seg godt, og pakke seg i ullteppe og skinnfeller, eller sengeteppe om nettene. Med skinnet fra ilden, flakende på tømmerveggene, fulle av navn ble det fortalt mange fortellinger - de lange kvelder.
Valledialekten har mange særegne ord, som skiller seg fra andre dialekter. Det er også ulike måltrekk som gjør Valledialekten gjenkjennelig. Vallekommune ligger i Aust-Agder hvor dialektene blir snakket i en lavtone. De har ingen form for tykk L, palatalisering eller bløte konsonanter. De ruller på r-en. Infinitivsendelsen deres er infinitiv etter jamvektsregelen. Jamvektsregelen er at de som snakker en dialekt bruker både a- og e-infinitivsendelse.
Maten er ikke så viktig hvis man blir mett og har nok av den, men når man først er sulten og ikke har matbiten, da er det det viktigste i verden for oss. Nå for tiden, når vi går i butikken og finner frem maten i stappfulle hyller, og tenker vel de fleste mindre på hvem som skaffer maten, hva som kreves av arbeid og deres innsatsfaktor.
Men vi skal ikke så langt tilbake i tiden før en hver måtte skaffe sin egen mat selv, i hvert fall på bygda. Da var høsten avgjørende for den lange vinteren. Hverdagsmaten bestod av flatbrød og grøt, grøt og flatbrød. Men til jul måtte de ha noe flott, noe spesielt. Da dro mange til sjøs etter julefisk, dersom fisken ikke hadde vært og gytet tidligere, og fanget fisken.
Julefisken måtte helst være stor og rød, og da måtte man opp på høyfjellet. Før jul hadde folk rimelig god tid, og da kunne de være borte noen dager. Husene var kalde og dagene korte, så man måtte kle seg godt, og pakke seg i ullteppe og skinnfeller, eller sengeteppe om nettene. Med skinnet fra ilden, flakende på tømmerveggene, fulle av navn ble det fortalt mange fortellinger - de lange kvelder.
Valledialekten har mange særegne ord, som skiller seg fra andre dialekter. Det er også ulike måltrekk som gjør Valledialekten gjenkjennelig. Vallekommune ligger i Aust-Agder hvor dialektene blir snakket i en lavtone. De har ingen form for tykk L, palatalisering eller bløte konsonanter. De ruller på r-en. Infinitivsendelsen deres er infinitiv etter jamvektsregelen. Jamvektsregelen er at de som snakker en dialekt bruker både a- og e-infinitivsendelse.
