Nyromantikken, modernismen og "det moderne prosjekt"

Som bloggens siste innlegg har vi fått en oppgave som består av å gjøre rede for de vikigste trekkene i nyromantikken og modernismen. I tillegg forklare forskjellene mellom "det moderne prosjekt" og moderismen.

Nyromantikken, som varte fra ca. 1890- 1910, var en litterær periode der forfatterne ønsket å rette seg mot individorienterte problemstillinger. De var spesielt interesserte i det skjulte ved mennesket. Man gikk bort fra Gud, og fikk heller en større tro på mennesket. Det var sjelen som var inspirasjonen. Dette gjorde også at alt ikke lenger ble forklart ut i fra arv og miljø. Forfatterene fikk en ny interesse for gamle romantiske epoker.


Modernismen er perioden som kom på slutten av 1800-tallet og som varte utover 1900-tallet. Modernistene la vekt på menneskets evne til å skape, forbedre og forandre sine omgivelser. De ønsket å være avantgarde innenfor kunst, musikk og litteratur, ved å fremheve det nye og bryte med tradisjonelle mønstre. Det var en periode preget av kunstnerisk frigjøring, eksperimentering og fremskrittstro. Flere kjennetegn på perioden er sammenbrudd ved at tradisjonelle verdier og religion mister mening. Man går bort fra jeget, virkeligheten blir flertydig.



Som nevnt, var modernismen en lengre periode i litteraturen som sluttet utover 1900-tallet. Slik er det ikke med "det moderne prosjekt". Uttrykket "det moderne prosjekt" beskriver perioden fra 1500-tallet til i dag. Det startet med at boktrykkerkunsten, den nye naturvitenskapen og kapitalismen ga et nytt verdensbilde og tenkemåte. Forfatterne har gjennom denne perioden ønsket å forbedre samfunnet gjennom sin diktning. Frihet, fornuft og framskritt står sentralt. Modernistene derimot, ønsket å bryte med det tradisjonelle og eksperimentere innenfor litteraturen, musikken og kunsten. "Det moderne prosjekt er dermed den samfunnsutviklingen som har foregått i vesten siden 1500-tallet, mens modernismen var en begrenset periode som la vekt på blant annet kunstnerisk frigjøring.



Kilder:

http://www.sv.ntnu.no/ped/hans.petter.ulleberg/tine2.htm

http://www.caplex.no/web/ArticleView.aspx?id=9323383

http://www.caplex.no/web/ArticleView.aspx?id=9323383



Bilde:

http://www.samlaget.no/_upl/bilete/kap.10.jpg

Kristiansand-dialekten

Det norske talespråket er preget av mange ulike dialekter. Disse har ulike trekk som gjør det mulig for en person å kunne høre hvor en annen person kommer fra, bare ved å høre hvordan han snakker. I denne oppgaven skulle vi velge en dialekt vi ønsket å beskrive med måltrekk. Jeg valgte i denne sammenhengen å ta for meg Kristiansand-dialekten.

Kristiansand er en av de sørligste byene i landet. Byen ligger i Vest-Agder, hvor språket er preget av høytone. Dette vil si at trykket kommer i begynnelsen av ordet. Noe som gjør at det er lett å plassere Kristiansand-dialekten er at de har skarre-r. Dette kjennetegnet finnes kun på Sørlandet. Et annet kjennetegn er bløte konsonanter. Her går p, t, k over til b, d, g. Et eksempel er at kake blir til kage. Infinitivsendingen er e-infinitiv. Det vil si at alle verb slutter på e, som for eksempel å leke, å være og å komme. De har ingen form for tjukk l eller rd, og ingen konsonantoverganger. Når det kommer til 1. Person flertall sier de me eller mi. Kristiansand-dialekten har også sterke substantiv. På slutten av noen hannkjønnsord faller r-en bort i flertall. Et eksempel er at hester blir til heste. Alt dette gjør at Kristiansand-dialekten skiller seg fra de andre dialektene i Norge, og viser hva man skal høre etter hvis man skal finne ut om en person kommer fra denne byen.